Vinterferien 2026. Mens snøen stadig vokste seg høyere i Mandal, satte vi oss på flyet fra Stavanger, via Frankfurt, og til Den Dominikanske Republikken. Dette er den østlige delen av øya Hispanola i Karibien, der Haiti ligger på vestsiden. DR var en stund en koloni av Spania, og de snakker fortsatt spansk her. Dette passet meg fint, for da fikk jeg trent litt på det jeg har lært av spansk på skolen.

La Romana

Flyet vi hadde gikk på dagtid, så når vi landet i byen Punta Cana, var det ikke mye igjen av dagen (selv med 5 timers tidsforskjell). Vi skulle plukke opp leiebil og ha en kort kjøretur til La Romana for en natt. DR er kjent for å ha veldig dårlig trafikk, og det anbefales å ikke kjøre på kvelden i mørket. Denne planen hadde vi tenkt å følge, men siden vi måtte ha en stopp på et kjøpesenter for å ta ut penger og få oss noe mat, og havnet rett i forskjellige køer, så ble det kveld når vi kom til La Romana. Det tokk litt lengre tid på kjøpesenteret enn det pappa hadde tenkt siden jeg bare måtte ha drikke fra starbucks og vi bestemte oss for å spise middag på pizza hut. Pizzaen der var ganske ekkel, så både jeg og pappa ble litt kvalme etter å ha slukt en stor pizza. Hotellet skulle ligge i byen, og vi måtte ha tre runder rundt i strøket før vi greide å komme til hotellets parkering. Trafikken var helt vill. Biler og motorsykler alle veier, og ingen brydde seg om regler. Det virket også som om alle prøvde å overgå hverandre med å spille høyest musikk, så det var kjempehøy musikk fra hvert hus i gatene. Det var ingen andre gjester på hotellet enn oss, men vi fikk våre senger ,og i hvert fall jeg med ørepropper, fikk en god natts søvn.

Santo Domingo

Neste dag skulle vi kjøre til Las Terranas på nordsiden av øya. Siden veien gikk forbi hovedstaden Santo Domingo, valgte vi å ta en stopp der for frokost. Masse kø og trafikk, men vi kom oss inn i den gamle bydelen (Colonial) og fikk sett litt av de historiske stedene. Dette var den første byen som ble grunnlagt under kolonitiden, og på torget har de den første kirken og en statue av Chistoffer Colombus. Som underholdning til frokosten kom det en haug med gatemusikanter som spilte dominikansk musikk. De hadde et instrument som pappa syntes virket ganske kult som han senere vurderte å kjøpe for å sette på peishylla. Vi syntes musikken var så bra at jeg fikk 100 dominikanske pesos til å gi til de siden de hadde lagt en hatt klar til de som ville gi de penger. Etter frokosten gikk vi litt rundt i butikkene, der fant jeg en kjempefin butikk som solgte smykker med larimar. Larimar er en sjelden stein som bare finnes på øya. Pappa kjøpte noen øredobber til meg siden han følte seg sjenerøs den dagen.

Las Terranas

Veien videre mot nord var ganske fin og turen gikk kjapt. Før vi kom til Las Terranas stoppet vi på en høyde med utsikt ned til byen, og jeg fikk min første kokosnøtt fra en som solgte dette fra vognen sin. Las Terranas er en passe stor by, og det er en del turister her. Noe vi merket var at de aller fleste turistene kjørte rundt i gatene på firhjulinger som de hadde leid. Allikevel er det et sted som nok er lite turistifisert i forhold til Punta Cana som vi skal til senere. Las Terranas har en lang strand, mange restauranter, verdens beste is-bar, og noen fine butikker. I byen er det heller ingen kjempehoteller, men flere små og koselige. Bl.a. La Tortuga som vi bodde på.

Været på DR er tropisk, og det er sol og regn om hverandre. Det var grått når vi våknet opp neste dag, så vi tok en biltur til Playa Moron i nærheten, og der skinte solen et par timer før det begynte å regne. Neste dag var enda gråere, så da ble det en langtur til byen Samana (ca 1 time unna) og stranden Playa Rincon (ca 2 timer). Dette var på en søndag, og Rincon var kjempepopulær blandt de lokale. Det var god partystemning og høy lokal musikk. Vi ble er en kort stund, for det kom etterhvert regn som ikke ville gi seg. Et lite tips til Rincon er å ikke kjøre ut i den løse sanden. Pappa måtte ha hjelp av to lokale for å komme løs – flaut.

Vi hadde en stopp i Samana på veien hjem. Herfra går det mange båter for turister som vil se på hvaler. Hvert år på denne tiden er det vistnok mange av disse i bukta utenfor byen.

På mandag kom endelig dagen da solen skinte for fullt og vi gikk for en dag på den lokale stranden. En liten rusletur bort fra selve byen fant vi en som leide ut solstoler og serverte mat og drikke, så her ble vi stort sett hele dagen. Og gjett om det var to lyserøde skikkelser som fikk nok sol etter hvert. I tillegg var serveringen ikke veldig bra – han måtte spørre 4 ganger hvilken smoothie jeg hadde bestilt og det tok et par timer fra vi bestilte til vi fikk drikke. På kvelden gjorde vi oss klare for å gå ut til middag, og på veien skulle pappa ha seg et par flip-flops. Inne i butikken ble jeg litt dårlig og følte mest for å bare gå tilbake til hotellet for en rolig kveld. Så da ble det take-away pizza. Antagelig som en kombinasjon av ukjent mat og bakterier, for mye sol og lite drikke, så ble jeg kvalm og dårlig neste dag. De neste par dagene fant vi ut at det var best å holde seg rundt hotellet, og la apetitten komme tilbake.

Onsdag var jeg bra nok til at vi tok en kjøretur opp i fjellene og til en sjokolade- og kaffefabrikk. Den var tegnet inn på Google-maps, men det sto ingenting der om at det knapt var vei det siste stykket. Heldigvis var det tørt, og vi hadde SUV, så vi humpet bortover (og nedover og oppover) og kom fram til slutt. Fabrikken var ikke veldig spennende, men vi fikk en kikk på hvordan de lager kaffe og kakao, og hadde en smakebit. Veldig god kaffe i følge pappa, så han kjøpte med seg noen poser. Jeg fikk også smakt på en slags type kakao jus som var både merkelig og smakte ikke så godt.

Torsdag, og siste hele dag i Las Terranas, tok vi en kort biltur til Playa Bonita. Her var det store bølger og mange som surfet. Det var veldig gøy å bade og se på både de som hadde surfet før, og de som var helt nybegynnere. Det var også et fint hotell, Mosquito, som lå helt ved denne stranden, og skulle vi dratt til Las Terranas en gang til, så hadde dette hotellet vært høyt på listen. Området her er populært for canadiere, og den lokale flyplassen har direkteruter til Toronto og Monteral. Vi sjekket og de bruker bare 4 timer – vi er misunnelige!

Punta Cana

Neste dag var det kjøretur tilbake til Punta Cana og nytt hotell. Vi feiltolket hvor lang tid en «snarvei» skulle ta, og endre med å kjøre småveier som til slutt var veldig dårlige, istedenfor motorveien. Pappa ga til slutt opp og vi fant tilbake til motorveien, men turen som vi trodde tok 3 timer, endte opp med over 5. Regelen ved å kjøre etter Google-maps her nede er at veier kan være veldig dårlige, trafikken er helt forferdelig, så tiden det tar er mye lengre enn det Google tror.

Vi sjekket nå inn på Occidental Punta Cana for de neste 6 nettene. Dette er et digert all-inclusive hotell med over 800 rom, 3 basseng, 5 restauranter med meny, 1 med buffet, snackbarer for burger, pizza og taco, og en haug med barer. Restauranter med meny krever bordreservasjon, og her må en være veldig tidlig ute for å få den tiden du vil. Det er et lite tips.

De neste dagene var det full sol og fint vær, og vi vekslet mellom solstoler ved bassenget og på stranden. Vi testet ut de ulike restaurantene og avsluttet dagene med å se på showene som hotellet arrangerte. Skikkelig late dager 🙂

Ellers var det ikke så mye annet vi gjorde. Det ble et par utflukter for å sjekke ut om det var noen fine kjøpesentre i nærheten, og en liten tur til den nærmeste storbyen Higuey. Det er mange butikker, men de fleste er små, har ingen parkering (men folk parkerer bare i gata), og selgerne på turistområdene er veldig slitsomme og flinke til å plage deg.

Siste dagen i Punta Cana sjekket vi ut av hotell kl 12, og dro til Blue Mall. Dette er et stort og fint kjøpesenter like ved flyplassen. Perfekt for å slå i hjel litt tid. Vi hadde god tid når vi dro til flyplassen. Heldigvis – siden det var kaos ved levering av leiebilen, og enda mer kaos i passkontrollen. Vi brukte over en time på å stå i kø, og det var veldig varmt og mange folk som var stresset. Folk ropte og de som jobbet der slet med å holde kontroll på alle køene når de elektroniske passkontroll maskinene bestemte seg for å ikke fungere.

Alt i alt, vi dro til den Domikanske Republikken for å for å finne hvilepulsen, og ha litt eventyr, og det tror jeg vi klarte 🙂