«Yalla-yalla!», ropte sjåføren før han kjørte utenfor en bratt bakke i ørkenen. Vi var nemlig på dune bashing, som er når man kjører bil over sanddyner ute i ørkenen. Yalla betyr noe som «Let’s go», og da var det enten brems og skrens, eller bånn gass utenfor bakkene og over toppene. Dette var som berg-og-dalbane med bil.

Tidligere denne dagen kjørte vi fra fjellene og til Al Wasil lengre sør. Det er her Wahiba Sands ørkenen begynner. Vi tok av fra asfaltert vei og inn på en humpete grusvei som snart gikk over til en vei over sanddynene. Når sjåførene gjør dune bashing slipper de ut luft av dekkene for at bilen skal få bedre feste i sanden, men det hadde ikke vi gjort så vi holdt oss derfor på det som lignet en vei. Etter ca 15 km i full fart gjennom sanden kom vi til vår camp – Sama al Wasil.

Det var lett å merke at vi var langt unna folk og sivilisasjonen, for her fikk vi ikke telefon, nettverk eller wifi. Full krise! Etter et lite sammenbrudd (mistet to streaks på Snap…) ble det etter hvert hyggelig å være i ørkenen. Vi slappet av og så oss rundt i campen, før det var dune bashing fram til solnedgang. Etter solnedgangen var det bare å vaske av seg all sanden og gjøre seg noe renere til middagen. Til middag kunne vi velge mellom kjøtt fra kylling og kamel. Kamel var det bare pappa som ville smake på. «Helt greit», men ikke spesielt godt. Etter middagen var det utendørs kino, før vi gikk trøtte til sengs.

Vi hadde bestemt oss for å komme oss tidlig opp neste morgen, og fikk en fin morgen med klatring i den store sanddynen bak campen. Etterpå var det ut av ørkenen og motorvei tilbake til hovedstaden Muscat. I Muscat skal vi være de neste seks dagene.